VASS- OG AVLØPSANLEGGSLOVA

Vass- og avløpsanleggslova fastslår i § 1 hovedregelen om at nye vann- og avløpsanlegg skal være eiet av kommuner, og hvilke typer anlegg dette gjelder.

I § 2 følger vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen, og i hvilke tilfeller kommunen kan gi tillatelse til private vann- og avløpsanlegg.

Advokatfirmaet Guttorm Jakobsen AS har bistått både kommuner og private vannverk i spørsmål  knyttet til tillatelse til utvidelse etter vass- og avløpsanleggslova § 2.

Videre inneholder loven i § 3 bestemmelser om plikt til å betale kommunale vann- og avløpsgebyrer, og bestemmelser om når denne plikten inntrer. Dette innebærer blant annet at kommunen må følge med for å hindre foreldelse av krav på tilknytningsgebyr.

Vass- og avløpsanleggslova angir i § 4 at gebyrene skal være tilknytningsgebyr og årsgebyr, og henviser til at nærmere rammer for gebyrene skal fastsettes i forskrift. Slike rammer er fastsatt i forurensningsforskriften kapittel 16, som omhandler kommunale vann- og avløpsgebyrer.

Sentralt i forurensningsforskriften kapittel 16 står selvkostprinsippet, som er fastslått i § 16-1. De nærmere regler om beregning av samlet selvkost for kommunale og fylkeskommunale gebyrer finnes i selvkostforskriften, som er gjeldende fra 1. januar 2020.

Det er kommunen som skal vedta gebyrsatser og gi bestemmelser om den praktiskegjennomføringen og innkrevingen av gebyrene, og hjemmel for å fastsette kommunale gebyrforskrifter følger av vass- og avløpsanleggslova § 5.

Viktige bestemmelser om legalpant og tvangsgrunnlag for utlegg for vann- og avløpsgebyrer finnes ivass- og avløpsanleggslova § 6.

Viktig er også bestemmelsen i § 6 hvor det er fastslått at gebyrene kan kreves inn av kommunen etter reglene for innkreving av skatt, noe som innebærer at gebyrkrav må betales selv om de er påklaget. Dette er også en viktig bestemmelse i lys av foreldelseslovens regler, og kommunen må eksempelvis påse at gebyrkrav ikke foreldes mens en eventuell klagebehandling pågår.